22 medlemsland (+Norge), 11 NGOer, European Return and Reintegration Network (ERRIN) og IOM har svart på undersøkelsen. UK har meddelt at de ikke gjennomfører returrådgivning. Irland og Malta gir rådgivning kun gjennom IOM, uavhengig av myndighetene. Ingen av disse landene er derfor med i analysen.

Rådgivning er for de fleste land i undersøkelsen en helt sentral komponent i returprosessen og bidrar til at tredjelandsborgere som oppholder seg illegalt får korrekt informasjon om mulighetene for å bli - og mulighetene for å returnere og reintegreres i sitt opprinnelsesland.

Last ned

EMN inform: Policies and practices on return counselling for migrants in EU member states and Norway. (pdf, 825 kB)

Sammendrag

Undersøkelsen viser at myndigheter og NGOer/internasjonale organisasjoner ofte har ulik tilnærming til returrådgivning. Myndighetsrådgivere har tiltagende fokus på «compliance» når negativt vedtak er fattet – dvs. å overbevise migranten om å rette seg etter det negative vedtaket. I kontrast til dette opplyser IOM og enkelte NGOer at de gjennom hele prosedyren har fokus på å støtte migranten i å ta et informert valg, også etter at negativt vedtak er fattet. Kun DRC i Danmark mener rådgivningen bør inneholde en balanse mellom å støtte migrantens beslutningsprosess og rette seg etter den nasjonale returpolitikken. Dette er interessant informasjon i den grad myndighetene ønsker å styre innholdet i den rådgivningen migrantene får når retur er eneste utvei. Til opplysning kan det nevnes at Norge/ UDI har engasjert NGOer i rådgivningen om retur etter negativt vedtak. Caritas, NOAS, NOMKUS og Pireus driver oppsøkende virksomhet overfor utlendinger uten lovlig opphold utenfor mottak.

• I de fleste land gis rådgivning både av nasjonale myndigheter og NGOer/internasjonale organisasjoner, som myndighetene har inngått samarbeid med. IOM står i en særstilling i mange land. Noen få land: Belgia, Nederland, Italia, Sveits, Slovakia og Norge har en kombinasjon av de tre. Tyskland har også et differensiert system: I de fleste føderale stater er det myndigheter og NGOer som gir rådgivning, mens i enkelte stater er det kun NGOer som opererer.
• Både medlemslandene, NGOene og internasjonale organisasjoner oppgir at det er vanskelig å måle effekten av returrådgivning. Mens de fleste NGOer er opptatt av å måle kvaliteten på informasjonen og støtten de gir, er de fleste myndighetsinstitusjoner opptatt av å måle effekten i form av økning i antallet faktiske returer. Generelt opplyses det at måling av effekt er vanskelig både pga. mangel på ressurser og metodiske verktøy, som f.eks. oppretting av kontrollgruppe og problemer med å holde kontakten med migrantene etter rådgivningen i de tilfeller de unndrar seg retur.
• Måling av rådgivningens effekt i antall gjennomførte returer oppgis å være ekstra vanskelig, da man som regel ikke har tilstrekkelig kunnskap om hva som er den utløsende årsaken til migrantens avgjørelse om å returnere. Flere land, deriblant Norge, Belgia og Tyskland, understreket behovet for å styrke kompetansen og fleksibiliteten hos rådgiverne, som ofte står overfor svært ulike saker. Sverige rapporterer at de er i gang med å utvikle nye måter å evaluere effektiviteten av returrådgivningen.
• Få land gir rådgivning ifm. tvangsreturer: Norge og fem andre land (Østerrike, Belgia, Sveits, Litauen, Sverige og Norge ) opplyser at de gjennomfører rådgivning også ved tvangsreturer. I de fleste land er rådgivning definert i sammenheng med assistert retur.
• Rådgivning i asylprosedyren: Norge er blant landene som legger vekt på å tilpasse rådgivningen til ulike stadier av asylprosessen og har en dynamisk og mindre standardisert tilnærming enn mange andre land. Rådgiverne har kompetanse, erfaring og metodikk som gjør at de (både UDI og mottaksansatte) i større grad kan tilpasse rådgivningen i forhold til situasjon/ status til den enkelte.
  I de fleste land gjennomføres returrådgivning når en asylsøker har fått negativt vedtak evt. når et ulovlig opphold avdekkes, og i perioden fram mot utreise. Kun noen få land: Østerrike, Belgia, Tyskland, Italia, Sverige gir rådgivning også etter gjennomført retur. Dette skjer i hovedsak gjennom IOMs kontorer i opprinnelseslandet med henblikk på assistanse til reintegrering.
• De viktigste utfordringene det meldes om i undersøkelsen er å overkomme motstanden mot å diskutere retur blant migrantene generelt og utfordringer knyttet til det å bygge tillit. Eksempler på beste praksis er å spre rådgivningen gjennom de ulike stadiene i prosedyren, skreddersy innholdet i tråd med dette, ikke gi rådgivning rett etter et negativt vedtak samt intensivere rådgivningen når det nærmer seg avreise. Videre anbefales det å ha et tett forhold mellom nasjonale myndigheter og NGOer/internasjonale organisasjoner som driver rådgivning.
• Østerrike, Belgia, Kypros og Tyskland gir også returrådgivning ifm Dublin-overføringer og migranter i transitt, som skal overføres til et annet medlemsland. Det gjør ikke Norge.