Last ned

Inform # 5 – impact of covid-19 pandemic on voluntary and forced return procedures and policy responses (pdf, 425 kB)

Sammendrag

Hovedpoeng:

• Pandemien har hatt betydelig innvirkning på returfeltet – både i  EU- og i OECD-stater.
• I de fleste land falt antallet tvangsreturer kraftig og returer med eskorte stoppet nesten opp.
• Antallet frivillige returer ble også betydelig redusert, men Belgia, Finland og Sveits har vist at det var mulig å gjenoppta frivillige returer, selv under en pandemi.
• Returoperasjoner ble gjenopptatt i mange land, men var pr. sept. 2020 ikke tilbake til normalnivået før pandemien.

Viktige læringspunkter:

• Pandemien har senket terskelen for digital kommunikasjon i returarbeidet.
• Pandemien har vist at digitale plattformer kan fungere godt også i kommunikasjon med viktige opprinnelsesland. Dette kan bidra til å styrke samarbeidet med disse landene fremover.
• Online verktøy for søknad om frivillig/assistert retur ble innført i Norge 2019. Antallet søknader holdt seg omtrent på samme nivå, selv under pandemien. Og dette på tross av at returveiledningen for en stor del foregikk digitalt.

Flere oppsummerende punkter fra Inform#5:

• Reiserestriksjonene i starten av pandemien gjorde det vanskelig for alle EU-land å gjennomføre returer med tvang.
  Men tre EU-land og Sveits var tilbake til nivået før covid19-nivå allerede i juli. I mange land var utfordringene store også etter juli. Årsakene til dette var få flyavganger, innreiserestriksjoner i opprinnelseslandene samt begrensinger i returer med eskorte.
• Tilsvarende var det nedgang i antallet assisterte/frivillige returer i starten av pandemien. Færre flyavganger og innreiserestriksjoner i opprinnelseslandene nevnes også her som årsak.
  Belgia, Finland og Sveits hadde en sterk økning i antallet frivillige returer i mars. Sveits nådde en topp i antallet assisterte returer i mai.
  OECD landene utenfor Europa erfarte nærmest en full stans i returer, med unntak av USA.
  UK gjenopptok assisterte/frivillige returer fra midten av juli 2020.
• Mange av EU/OECD landene fattet færre returvedtak enn vanlig. I tillegg ble det innført en rekke nye prosedyrer som ble tatt inn i den individuelle vurderingen. Eksempler på dette var helsesituasjonen i opprinnelseslandet, utvidet utreisefrist og innføring av nye digitale løsninger for å kunne sende inn dokumenter.
• Utfordringer i interneringsleirene. For å kunne løse utfordringer knyttet til kapasitet og smittevern i interneringsleirene, og samtidig unngå forsvinninger/unndragelse, ble flere værende i ordinære mottak. I Nederland, ble det i tillegg innført meldeplikt, frihetsinnskrenkende tiltak og inndragelse av reisedokumenter. Flere land (NL, BE, NOR, LUX) måtte også løslate internerte personer for å overholde kravene til bl.a. sosial distansering. I Norge ble 107 personer løslatt fra utlendingsinternat, hovedsakelig pga. stor usikkerhet knyttet når en retur kunne implementeres pga. få flyavganger og innreiserestriksjoner i mottakerlandene.
• Over halvparten av medlemslandene opprettholdt tilbudet om reintegreringsveiledning ved bruk av digitale verktøy som Skype, Whatsapp, telefon osv.
  7 av landene fortsatte med fysisk veiledning under nødvendige smitteverntiltak som bl.a. avstand og plexiglass. Det ble også rapportert tilfeller der veiledning fant sted utendørs, for å redusere risikoen for smitte. Norge implementerte i 2019 et nytt system for søknad om assistert retur på nett og antallet søknader holdt seg omtrent på samme nivå som før pandemien inntraff. IOM skreddersydde retur- og reintegreringspakker som var tilpasset situasjonen i det enkelte mottakerland.
• De fleste OECD- og EU-land endret ikke AVRR-programmene på grunn av COVID-19. Men det var noen land som ga ekstra støtte:
  - I Østerrike ble det gitt et ekstrabeløp på 250 euro til afghanere som hadde returnert kort tid før pandemien inntraff.
  - I Tyskland ble det gitt noe ekstra støtte ved f.eks. økte leveutgifter som følge av pandemien
  - I Frankrike ble den økonomiske støtten økt for å kompensere for de reduserte økonomiske mulighetene i opprinnelseslandet.
  - I Norge dekket vi kostnadene for karantene i de landene der slike prosedyrer ble implementert.
• Det generelle bildet viser at pandemien ikke har ført til svekkede rettigheter for personer som ikke kunne uttransporteres, som f.eks. utdanningstilbud for barn og nødvendig helsehjelp.
• Hvilke konkrete tiltak måtte på plass for å kunne gjennomføre returer?
  ID- og reisedokumenter: Flere medlemsstater og Sveits var i stand til å koordinere med tredjestater (hvis diplomatiske eller konsulære representasjoner fortsatt var tilgjengelige) ved å bruke hovedsakelig elektroniske kommunikasjonsverktøy (telefon, videokonferanse, WhatsApp, Skype, etc.). Nederland var det eneste medlemslandet som fortsatte med fysiske møter på kontorer med COVID-19-tilpasninger.

Flere medlemsstater innførte tiltak knyttet til helse og smittevern for både dem som skulle returneres og evt. personell som var i kontakt med dem. I 16 medlemsland, pluss Norge og Sveits, ble testing og/eller karantene utført før avreise, eller etter ankomst, dersom dette var et krav fra mottakerlandet. Frist for negativ covid-19 test som ikke var eldre enn 24, 48 eller 72 timer, forutsatte at medlemslandene hadde høy testkapasitet. Dette var en stor utfordring i starten av pandemien. Noen få land rapporterte om ulempene ved kravet om testing, og at dette kunne medføre at returprosedyren måtte avbrytes, da testing var frivillig og vedkommende kunne nekte å ta den.

Flere medlemsstater, Norge og Sveits klarte å opprettholde samarbeids- og kommunikasjonsflyt med relevante myndigheter i tredjestater, hovedsakelig gjennom digital kommunikasjon. Litauen rapporterte at de var i stand til å fullføre identifikasjonsprosedyrer på denne måten.