Studien begrenser seg til det som skjer etter asylprosedyren. Den har også fokus på hvordan medlemslandene håndterer overgangen til myndighetsalder og voksenlivet. Samtidig omhandler studien situasjonen for enslige mindreårige som ikke får positivt svar på sin asylsøknad, og tar for seg spørsmål om retur, forsvinninger og ulike former for midlertidig opphold.

I årene 2014 til 2017 ankom det 219 575 enslige mindreårige asylsøkere til EU+- landene, hvorav et stort flertall (89%) var gutter. Bare i 2015 alene ankom det nær 100 000 mindreårige – en økning på 315% sammenlignet med året før. I 2017 var tallet nede i 31 975.
Det var Tyskland, Sverige, Italia, Østerrike og Ungarn som mottok flest enslige mindreårige asylsøkere i perioden 2014-2017, og de vanligste opprinnelseslandene var Syria, Afghanistan, Irak, Eritrea og Somalia.

Last ned

Approaches to unaccompanied approaches to unaccompanied minors following status determination in the EU plus Norway: Synthesis report (eksternt nettsted)

Approaches to unaccompanied approaches to unaccompanied minors following status determination in the EU plus Norway: EMN Inform (eksternt nettsted)

Sammendrag

Her er noen hovedpunkter fra studien:

• Innstramninger for enslige mindreårige: Mange medlemsland har hatt lovendringer som gjelder enslige mindreårige i perioden rapporten gjelder for, 2014-2017. Blant annet har Finland fjernet statusen humanitær beskyttelse fra sin utlendingslov, og Sverige har innført stopp i bidrag og bolig til de som er fylt 18 år og ikke samarbeider om hverken tvungen eller frivillig retur. (s.16)
• Mottakstilbud til enslige mindreårige. For de fleste medlemslandene er det å yte omsorg for enslige mindreårige grunnleggende, og barna sees først og fremst som barn og ikke som asylsøkere. De fleste medlemslandene tilbyr også et differensiert mottakstilbud til enslige mindreårige hvor ulike alternativer inngår; som egne mottak, egne seksjoner i mottak, spesialmottak for EM med særlige behov som f.eks. egne for gravide, for jenter eller for de med behov for oppfølging av psykisk helse, fosterfamilier eller å få bo med følgepersoner. I Nederland har de forsterkede mottak for mindreårige antatte ofre for menneskehandel hvor de jobber særlig med å forebygge forsvinning. Norge, Finland og Belgia er de landene som har høyeste kostnader for drift av mottak for mindreårige.
• Ingen medlemsland har omfattende tiltak for å forhindre forsvinninger. Det mest vanlige for de fleste medlemslandene er at enslige mindreårige forsvinner kort tid etter at de er ankommet før søknad eller i asylprosessen, enten av frykt for å få avslag eller fordi deres endelige destinasjon er i et annet land. Noen forsvinner også etter endelig avslag. Det er estimert at omlag 10 000 enslige mindreårige er «forsvunnet» etter at de kom til Europa i 2017, men de fleste medlemslandene har ikke offisiell statistikk på dette. De fleste medlemslandene har, i likhet med Norge, kun forebyggende råd og veiledning for å forhindre forsvinninger fra mottak. Andre tiltak som enkelte land benytter er oppsporingsprosedyrer og egne europeiske eller nasjonale nødnummer.
• Om tidsbegrensede tillatelser:
  Alternativ til tidsbegrenset opphold: Frankrike har en ordning hvor de ikke, avhengig av alder, gir oppholdstillatelse til enslige mindreårige. De blir midlertid ivaretatt i henhold til den franske barnevernsloven frem til fylte 18 år. (s.19)
  Mulighet for å søke på annet grunnlag: I mange medlemsland, blant annet Belgia og Finland, kan enslige mindreårige søke om opphold på annet grunnlag i det de fyller 18 år. De kan søke om tillatelse på grunnlag av utdanning, skole eller av humanitære årsaker og deres søknad blir vurdert individuelt, i enkelte land som i Kroatia og Slovenia, kan man også søke på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. I Norge har vi ikke denne muligheten, og retur er eneste alternativ i det den tidsbegrensede tillatelsen opphører. (s.19)
• Retur til barnets beste. Ingen medlemsland har et høyt antall returer av enslige mindreårige. De fleste returnerer ikke EM før de fyller 18 år. Svenske Migrasjonsverket og Strømsund kommune har initiert et prosjekt for perioden 2017 til 2020 som skal øke kunnskap og koordinering blant aktuelle aktører, som sosialarbeidere, verger og lærere, for å utvikle en mer bærekraftig returprosess for mindreårige. Formålet med prosjektet er å bygge opp felles forståelse om hva som er til barnets beste, og at retur kan være den beste varige løsningen. Prosjektet forfekter tidlig informasjon om retur og viktigheten av å hjelpe den mindreårige å planlegge. Prosjektet har likhetstrekk med Norges ordning «Myndighetsarrangert» retur av mindreårige», men retter seg mot andre samarbeidspartnere og følgelig utover selve utlendingsforvaltningen.
  I motsetning til Norge har mange andre medlemsland alternativer til retur som tålt eller midlertidig oppholdstillatelse i påvente av en mulig retur. Ingen av medlemslandene har bilaterale avtaler om retur av enslige mindreårige foruten Sverige som har avtale med Kosovo om at begge parter skal sikre passende mottaksfasiliteter dersom den mindreårige ikke gjenforenes med familie eller verge.
• Kun et fåtall av medlemslandene har en spesifikk regulering eller prosedyre for vurdering og gjennomføring av en varig løsning til barnets beste (best interests determination, BID). Det påpekes i studien at selv om alle landene har ratifisert Barnekonvensjonen, er det i mange land en mangel på konkrete prosedyrer for å ta hensyn til barnets beste i beslutninger om enslige mindreårige med ulike typer av juridiske statuser. I Norge har vi heller ikke utviklet en formalisert prosess eller regulering av vurderingen av en varig løsning til barnets beste for enslige mindreårige. Vi har heller ikke retningslinjer for vurdering av BID, slik de oppgir å ha i Storbritannia, Latvia og Polen. Noen land, som Belgia og Finland, overlater ansvaret for å foreta en barnets beste vurdering til representanten/vergen eller til sosialarbeidere. Det påpekes også at det i mange land er en generell mangel på spesialisert kompetanse blant personale som har omsorgsansvar for enslige mindreårige. I følge rapporten kan manglende regulering av BID føre til mangler også i vurderingen av enslige mindreåriges beskyttelsesbehov.
• Ingen regulering av overgangen fra (enslig) mindreårig til voksen. Hverken internasjonal eller europeisk lov regulerer overgangen fra (enslig) mindreårig til voksen, til tross for at et flertall av enslige mindreårige allerede er 16-17 år når de søker asyl. Medlemslandene har organisert oppfølgingen av denne ungdomsgruppen ulikt. Noen, blant annet Norge, har utviklet individuelle planer (i mottak) med målsetning om å gjøre ungdommene selvstendige, andre land som Sverige og Nederland har sosialarbeidere som diskuterer og forbereder en overgangsfase for ungdommene, mtp videre omsorg og integrering, hvor de ivaretar bolig, utdanning/opplæring, helse m.m. I Norge er det store variasjoner i ettervernstilbudet til enslige mindreårige flyktninger, og få kommuner tilbyr ettervernstiltak lenger enn til 20-årsdagen.
• Utdanning:
  Med få unntak oppgir medlemslandene at de oppfyller kravet om at enslige mindreårige skal få et utdanningstilbud innen tre måneder etter ankomst. Mange medlemsland rapporterer samtidig om utfordringer med å få på plass egnede utdanningstilbud, særlig for den eldste gruppen. Mange enslige mindreårige befinner seg i en posisjon der de er over obligatorisk skolealder, samtidig som de har mye å ta igjen overfor sine jevnaldrende, og det kan ta lang tid å kvalifisere seg for videregående skole og eventuelt høyere utdanning. Enkelte medlemsland, som Tyskland og Frankrike, oppgir at de har særskilte satsninger på yrkesfaglig utdanning for enslige mindreårige.
• Studien trekker frem et behov for mer koordinert statistikk, særlig når det gjelder forsvinninger. Med SSBs monitor for enslige mindreårige flyktninger har Norge muligheter til å følge integreringsutfall som ikke alle andre land har, dette er imidlertid ikke noe som omtales i rapporten.