Last ned:

Organising flexible housing in the context of international protection (2023) (eksternt nettsted) 

Hvordan kan EU-landene og Norge organisere mottak- og bosettingssystemet på en mer fleksibel måte?

EMN-rapporten Organising flexible housing in the context of international protection undersøker organiseringen av mottak- bosettingssystemet i EUs medlemsland og Norge. Det store flertallet av landene i undersøkelsen melder om utfordringer over lang tid knyttet til høyt press i mottakssystemet og lav bosettingstakt. Verden er blitt mer uforutsigbar og en ustabil geopolitisk situasjon fører til raske omskiftinger i ankomstbildet. Evakueringen fra Afghanistan, konflikten på den hviterussiske grensen, pandemi og nå Ukraina-krigen, har vist at det er behov for mer fleksibilitet i mottak- og bosettingssystemet - og ikke kun ifm. beredskap og kriser. Press i det nasjonale boligmarkedet, lokal motstand mot å bygge nye mottak, stort etterslep i behandlingen av asylsaker samt utfordringer knyttet til retur, er alle faktorer som påvirker og utfordrer mottak- og bosettingssystemet.

Norge deltok i studien og norsk praksis omtales flere ganger i rapporten. UDI v/Birgitte Hopstad deltok under rapportlanseringen i Haag og holdt et innlegg om det norske mottakssystemet. Det var stor interesse for Norges modell med rammeavtaler, både når det gjelder ordinære asylmottak og akuttinnkvarteringer. Det var også interesse for at det i Norge ikke er UDI som drifter asylmottakene, men ideelle, private og kommunale aktører.

Her er noen hovedpunkter fra rapporten:

• Tyskland og Belgia melder om lokal motstand når nye mottak skal opprettes, som f.eks. innbyggere som ikke ønsker mottak i sitt nærmiljø og lokalpolitikere som ikke vil tillate bygging av nye mottak. Dette er en viktig årsak til kapasitetsutfordringer nasjonalt i disse landene. Både Belgia og Nederland står i en mottakskrise. Nederlands krise i mottakssystemet skyldes i stor grad høy tilstrømming av asylsøkere kombinert med dårlig gjennomstrømming, dvs. en begrenset utflytting fra mottakene som skyldes lav bosettingstakt. En annen årsak som nevnes av Nederland er ettervirkninger av nedskaleringen fra og med 2017 da ankomstene gikk ned etter flyktningkrisen i 2015/2016.
• Norges arbeid med scenarier og prognoser for å kalkulere framtidig behov for mottak- og bosettingsplasser, er omtalt i rapporten. De fleste sammenlignbare land gjennomfører slike analyser, men ikke like hyppig som Norge (og Sverige) som gjør dette fire ganger i året. Tyskland og Finland f.eks. utarbeider scenarier/prognoser én gang pr. år. Belgia har et system der de vurderer behov gjennom å kartlegge ankomster og utreise i en referanseperiode (siste 12 mnd), arbeidsbelastningen til immigrasjonstjenestene som fatter vedtak, antall fattede vedtak pr. mnd, andel personer som klager på vedtaket samt antall personer som forventes bosatt utenfor mottak.
• I undersøkelsen kartlegges ulike måter å oppnå fleksibilitet i mottakssystemet; bruk av hoteller, herberger og krisesentre (Spania), fleksibilitet til å øke budsjettet ved behov, etablering av mottakssentre med «stand-by»-plasser som bufferkapasitet med lavere kostnader (Tyskland), regional byrdefordeling (Frankrike, Spania) og rammeavtaler som sikrer en andel variabel mottakskapasitet (40%), både for opp og nedskalering (Norge). Nederland har en løsning hvor de i perioder med lavere ankomster kan bruke asylmottakene til å huse andre grupper, for eksempel studenter. Andre land vektlegger samarbeid med det sivile samfunn og private sponsorer som avgjørende for å øke mottakskapsiteten (Portugal). Litauen styrket sin kapasitet på grensen til Hviterussland vinteren 2022 ved å bygge nye moduler i tilknytning til eksisterende mottak. Også Luxembourg har lansert en plan for å bygge modulbaserte standardiserte mottak (iverksettes i løpet av noen måneder), som et tiltak for å øke kapasiteten.
• Bosetting av personer som har fått beskyttelse varierer betydelig mellom land, men er vanligvis knyttet til integreringspolitikken og tjenestene som tilbys. I noen land blir bosettingen organisert av ansvarlige myndigheter, som for eksempel ved at flyktningene blir fordelt til en region eller kommune (BG, EE, ES, FI, FR, IT, LT, NL, SE, NO). I andre land er myndighetene mindre involvert i selve bosettingsprosessen og det forventes større grad av selvstendighet - selv om det er vanlig at det gis ulike typer integreringsstøtte (BE, CY, HU, IE, LV, PL, SI, SK). Noen land lar personer som er innvilget beskyttelse fortsette å bo i mottak inntil de bosettes, mens andre land har makstid i mottak – 30 dager i Ungarn, to mnd. i Polen, fire mnd. i Belgia og seks mnd. i Italia. I Finland bistår mottaket flyktningene med å finne bolig og søke om trygdeytelser som f.eks. bostøtte. Mottaket vil også kontakte kommunens integreringstjenester og målet er at flyktningen flytter til selvstendig bolig innen to måneder etter at positivt vedtak er fattet. I Østerrike overføres ansvaret for å skaffe mottaksplass, og deretter bolig, til regionale myndigheter/provinsene umiddelbart når vedkommende søker asyl. I Tsjekkia har sentrale myndigheter ansvar for hele bosettingsprosessen og personer innvilget beskyttelse i Tsjekkia kan bli boende i integreringsmottak i 18 mnd. før endelig bosetting. I Nederland har kommunene juridisk plikt til å skaffe til veie bolig for personer som har fått beskyttelse.
• Mangel på egnede boliger til bosetting av personer med beskyttelse er en hovedutfordring i mange land. I 2021 hadde Frankrike så mange som 19.000 personer i mottak og 5000 i akuttmottak som ventet på bosetting. En løsning i Frankrike har vært å ty til midlertidig bosettingsløsninger. Tyskland har også store utfordringer i bosettingsarbeidet, rett og slett fordi det ikke finnes tilstrekkelig egnede boliger tilgjengelig, noe som gjør at mange fortsetter å bo i midlertidige løsninger selv om de ikke må. Belgia har i utgangspunktet et bosettingssystem der flyktningene flytter til et lokalt integreringsmottak i to måneder før de bosettes. Denne ordningen er nå under stort press pga. de høye ankomstene og de lokale mottakene kan ikke lenger tilby dette tomåneders oppholdet. Norge trekker fram nært samarbeid og god koordinering mellom UDI, IMDi og kommunene som en viktig faktor for å oppnå en rask og effektiv bosettingsprosess.
• Ukraina-krigen har ført til at anskaffelse av mottak- og bosettingsplasser er blitt prioritet nr 1. Som vi har sett fra tidligere rapporter om kollektiv beskyttelse, har europeiske land tatt i bruk en rekke ulike ad hoc løsninger for å løse denne utfordringen; fra hoteller, sportshaller og brannstasjoner til anskaffelse av skip som f.eks. i Estland. De fleste land har også åpnet for direkte privat bosetting hos familie og venner samt økonomisk støtte til å på egenhånd leie bolig i det private boligmarkedet. Dette har ifølge mange land vært en nøkkelfaktor for å kunne ta imot så mange på kort tid. Spania (la Caixa Foundation) og Nederland (NGO RefugeeHomeNL) har også utviklet egne matching-ordninger, der ukrainske familier matches med lokale ‘fosterfamilier’. En liste over ulike lands ordninger for privat bosetting er også  tilgjengelig i EU-kommisjonens veiledning for privat bosetting - Safe Home, fra 6 juli 2022. (eksternt nettsted)
• Mottaksdirektivet åpner for at medlemslandene kan gjøre unntak fra de vanlige kravene til standard i situasjoner der systemet er under særlig press (art. 18), men en slik periode skal være så kort så mulig. Uavhengig av dette, skal det i alle tilfeller være en standard som tilfredsstiller grunnleggende behov.