Facing return - Perceptions of repatriation among nigerian women in prostitution in Norway (2007)
Last ned hele rapporten
Sammendrag
For å kartlegge hvilke behov og tiltak som bør ligge til grunn i en slik repatrieringsprosess har vi intervjuet nigerianske kvinner på det norske prostitusjonsmarkedet. Vi har også fulgt arbeidet til ulike organisasjoner som jobber med støttetiltak for kvinner i prostitusjon i Oslo og Stavanger, og vært med ansatte på oppsøkende arbeid blant kvinnene. Vårt mål har først og fremst vært å lære mer om de nigerianske kvinnenes holdninger til repatriering i Nigeria, og å forsøke å kartlegge underliggende årsaker og motiver for disse holdningene. I tillegg har det vært viktig å forstå hvilke bekymringer og behov kvinnene har i forhold til i en slik returprosess, samt hva som finnes av assistanse og hjelpetiltak i Nigeria. Hva kommer kvinnene egentlig tilbake til? Har mulighetene og situasjonen deres i Nigeria bedret seg eller blitt verre som følge av migrasjonsprosessen? Hva slags tiltak bør iverksettes for å hindre at de forsøker å reise tilbake til Europa under vilkår som gjør dem utsatt for menneskehandel?
Kvinnene har ulike erfaringer fra migrasjonsprosessen de har vært igjennom og forholder seg til vanskelighetene i livet i Europa på ulike måter. Det de har til felles, er at de alle forlot Nigeria for å skape et bedre liv for seg selv og/eller familien sin. Selv om mange av kvinnene visste at de sannsynligvis måtte jobbe i prostitusjon i Europa, hadde de ikke nok kunnskap eller informasjon til å vurdere eller forutse forholdene og betingelsene de skulle jobbe under. Ulike agenter har vært involvert i migrasjonsprosessen og prostitusjonsdebuten, og alle kvinnene har på et tidspunkt vært uten andre alternativer enn prostitusjon for å klare personlig gjeld og forpliktelser overfor familie i Nigeria. Utgangspunktet for denne rapporten er rettighetene og behovene til kvinner som er ofre for menneskehandel. Norske myndigheter er forpliktet til å sikre at rettighetene, sikkerheten og verdigheten til nigerianske kvinner som er ofre for menneskehandel ivaretas, og at en eventuell retur til Nigeria skjer under slike forhold. Denne forpliktelsen gjør seg gjeldende uavhengig av om returen skjer frivillig eller tvunget. Kvinnene vil trenge hjelp til både å starte et nytt liv i Nigeria, til beskyttelse mot menneskehandlere og til å bearbeide opplevelsen og erfaringene fra Europa.
Vi finner imidlertid at det er svært vanskelig å trekke et klart skille mellom menneskehandel og andre former for utnytting i en migrasjonsprosess og prostitusjon. Vi vil derfor råde mot å dele kvinnene inn i to grupper hvor kvinnene i den ene gis rettigheter i egenskap av å være ofre for menneskehandel, mens kvinnene i den andre ikke får en offerstatus. En slik gjensidig utelukkende todeling vil kunne få alvorlige konsekvenser for kvinnenes liv i Nigeria når de vender tilbake. Som kvinnelige illegale migranter og prostituerte har mange av dem vært ofre for ulike former for forbrytelser og overgrep, og vil derfor ha behov for spesiell hjelp og assistanse i en tilbakeføringsprosess. I tillegg til at alle kvinnene risikerer stigmatisering i hjemlandet på grunn av prostitusjonserfaringene fra Europa, vil mange også kunne bli møtt med forakt fordi de vender hjem som ’mislykkede’ migranter. Dette kan lede til at kvinnene føler at livet i Nigeria er uten muligheter, og at de heller vil forsøke å reise tilbake til Europa og igjen blir sårbare for utnytting av menneskehandlere og andre.
Gjennom analysene av kvinnenes følelser og tanker om livet og framtiden i Europa eller Nigeria, har noen mønstre trått fram. Kvinnene kan grovt sett deles inn i fire kategorier etter uttrykte behov og holdninger. De som akkurat har kommet til Europa og ennå ikke har rukket å prøve lykken er jevnt over veldig negative til å reise tilbake til Nigeria. Ettersom årsakene til at de ville migrere i utgangspunktet ikke har endret seg, vil disse kvinnene være svært disponerte for nye migrasjonsforsøk, og dermed også sårbare for utnytting. Den andre gruppen består av kvinner som har vært i Europa en stund, men ikke har nådd målene sine ennå. De innser at dette vil ta lenger tid og være hardere enn de trodde, og noen av disse kvinnene er relativt positive til å returnere til hjemlandet – vel og merke hvis det finnes utsikter til penger eller arbeid der. De understreker at de er avhengige av en sikker inntektskilde i Nigeria hvis de skal kunne reise tilbake. Den tredje gruppen kvinner har etter flere år gitt opp håpet om at de noensinne kommer til å lykkes i Europa. De føler seg tvunget til å prostituere seg for å betjene gjeld til ulike agenter eller for å forsørge familien i Nigeria, og ser ingen ende på sin nåværende situasjon. Disse kvinnene framstår svært hjelpeløse og fortvilte, og mange av dem vil nok kunne være interessert i å returnere til Nigeria hvis de forespeiles en bedre livssituasjon der. De vil imidlertid trenge en god del hjelp og støtte for å etablere seg på nytt i Nigeria. Det vil ikke være lett å komme tilbake uten penger og selvtillit mens de samtidig sliter med traumer og depresjon etter opplevelsene i Europa. Den siste gruppen består av kvinner som føler at de, iallfall til en viss grad, har oppnådd det til kom til Europa for. Målene deres har muligens blitt justert underveis, men de er likevel overbeviste om at de har det bedre i dag enn de ville hatt om de aldri hadde forlatt Nigeria. Disse kvinnene har gyldige opphold i Schengen og/eller en økonomisk trygghet som gjør dem frie til å velge om de vil reise tilbake til Nigeria eller ikke. Det er spesielt disse kvinnene som framstår som attraktive rollemodeller for andre jenter og kvinner i Nigeria som drømmer om å migrere til Europa.
Noen felles faktorer påvirker holdningene til retur og antatte framtidige muligheter i Nigeria hos kvinnene i alle fire kategoriene: årsak til migrasjon, medbestemmelse og selvstendighet i migrasjonsprosessen, nåværende bånd til Nigeria, oppholdsstatus og antall år i Europa, alder, samlet gjeld og forsørgerbyrde. Ettersom det forekommer store individuelle forskjeller blant disse faktorene, er det åpenbart at kvinnenes behov i en returprosess vil variere tilsvarende. Det vil være essensielt at repatrierings- og rehabiliteringstiltak er sensitive og åpne overfor kvinnenes ulike behov hvis hensikten er å ikke bare returnere dem, men også beskytte dem mot utnytting og stigmatisering og ikke minst hjelpe dem til et bedre liv i Nigeria.
Majoriteten av kvinnene i dette studiet understreker at de først og fremst trenger hjelp til praktiske ting hvis de skal reise tilbake til Nigeria. De trenger arbeid, yrkesrettet trening og penger. Imidlertid uttrykker alle kvinnene vi har snakket med en total mistillit til nigerianske myndigheter. Dette betyr at selv om nigerianske myndigheter er i stand til å imøtekomme kvinnenes behov, vil det være vanskelig å få kvinnene til å benytte seg av statlige nigerianske prosjekter og hjelpetiltak. Ettersom skepsisen til nigerianske myndigheter er så høy, har norske myndigheter en stor utfordring foran seg når det gjelder å etablere repatrieringstiltak i Nigeria som kan skape tillit til systemet og forhindre mulighetene for korrupsjon